Sabra - Shatila

Kl er 0830 når vi blir hentet av sjåføren vår. Det har regnet i natt men morgen er fin og byen har våknet til liv. Vi kjører gjennom gater fulle av mennesker og biler, ned mot sjøen. Vi ser ut over havet, et sted ikke langt ute ligger Kypros. Vi skal til Sabra og Shatila i dag og etter hvert som vi nærmer oss tetner trafikken til, det blir trangere.
                Sabra Chatila
                Et verkandes sår
                Å, va det du Jesus
               Va det dæ vi mista igjen
               Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen

Åge Aleksandersen sin sang, plutselig var tekst og melodi der. Vi går ut av bilen, vi er i Sabra. Sabra er området rundt og på utsiden av Shatila. Første stopp er minnestedet for massakrene i 1982. Det var 16 – 18 september altså 30 år og 3 uker siden, at israelske soldater slo en jern ring rundt leiren og lot falangistene få fritt spillerom. Hvor mange som ble drept vites ikke, de sikreste anslagene sier mer enn 3000. Flesteparten ligger begravet i det området vi står på. Haifa Jammal fra Norsk Folkehjelp i Libanon forteller til oss. Det er sterkt og uvirkelig.

Lavmælte samtaler, bilder, en stille stund, så går vi videre og inn i Shatila. Det blir et sjokk. 17000 mennesker fordelt på  kanskje en kvadratkilometer, kanskje mindre. Det er ikke lov å bygge i mer enn 2 etasjer men når det ikke er lov å utvide leiren så bygger man i høyden,
opp til 7 etasjer. Husene tett i tett, skakke og skjeve. En spagetti av ledninger overalt. Rør og rørkoblinger overalt, søppel som flyter. Unger store og små, alene eller sammen med voksne eller søsken. Scootere i alle fasonger og i alle slags tilstander.
 Et yrende kaotisk liv som gjorde meg nesten stum. Butikker av alle slags typer som solgt absolutt alt du kan tenke deg. Sikkert ikke uvanlig men allikevel. Her inne prøvde menneskene å skape seg et liv, i en leir som har vært bombet sønder og sammen flere ganger men gjennombygget hver gang.

Vi skal besøke Woman can do it prosjektet, som er et av prosjektene Fagforbundet har sammen med Norsk Folkehjelp. Etter å ha vandret i labyrinten en stund, går vi inn i et hus og opp i 2 etasje. Her er det masse kvinner som sitter, det er seminar – workshop og undervisning, om hva kvinner gjør og om hva menn gjør, om forskjeller og likheter. Det handler om kvinners rettigheter og kvinners muligheter. Det er et stort engasjement og eg kjenner igjen temaene, diskusjonene og argumentene. De grunnleggende spørsmålene er de samme uansett hvor du er, og hvilken situasjon du lever i. Sterkt.
Her spiser vi lunch. Det smaker godt og minner om kebab.
Etter lunch går vi videre. Vi skal møte sentrale kvinner i Woman can do it prosjektet. Det skjer på et senter drevet av  Nationat Institution for Social Care & Vocational Training, som er en NGO.
Det betyr at det er en ikke statlig organisasjon. Den er uavhengig av staten men kan arbeide parallelt. De kan samarbeide med FN og Verdensbanken, og ansees å drive på et ikke kommersielt grunnlag. Her er det skole og andre servicetiltak og i 4 etasje er det et sort forsamlingsrom. Her er det mange kvinner og vi starter med en presentasjonsrunde. Mens vi holder på med det kommer det en delegasjon med  5 kvinner inn i rommet. Det blir overraskelse og gjensynsglede. Vi blir fortalt at dette er kvinner som kommer fra Tunisia, fra Palestina, fra Libanon og de er alle engasjert i kvinnesaken og de er alle engasjert i palestinernes sak. Dette er sterke og aktive kvinner og vi blir med på en engasjert og tidvis høylytt samtale ispedd applaus og latter. Safia Darwish en ung kvinne som arbeider for Norsk Folkehjelp i Libanon og arbeider i prosjektet, holdt både en flott innledning og  på imponerende vis styr på både diskusjonene og på deltakerne. Før vi skulle avslutte dagen med middag og samvær med kvinner fra Woman can do it og Youth can do it prosjektene, besøkte vi familier som har bodd i leiren hele sitt liv. I tillegg besøkte vi palestinske flyktninger som nettopp har kommet fra Syria. Det bor mange hundretusen palestinere i Syria, og mange frykter en katastrofe dersom alle de rømmer til Libanon.

Historiene de hadde å fortelle kommer i neste blogg.

Avsluttingen på dagen var flott, med god hjemmelaget palestinsk mat, opptreden fra ungdommer i Youth can do it prosjektet, og gode samtaler med stolte palestinske kvinner, med et usvikelig pågangsmot på egne, familien og sitt folks vegne.