Drømmen om å vende hjem

Da staten Israel så dagens lys i 1948 flyktet 700 000 palestinere til nabolandene. Ca 140 000 dro til Libanon. De regnet den gangen med at de skulle reise tilbake til Palestina og hjemmene sine i løpet av kort tid. Slik ble det ikke. 64 år etterpå er antall palestinere som lever i flyktningleirer i Libanon passert 430 000. De palestinske flyktningene i Libanon blir ofte kalt de glemte flyktningene. Glemt av sine egne, glemt eller oversett av staten Libanon men ikke minst glemt av verdenssamfunnet. Hadde det ikke vært for UNWRA, FN sin hjelpeorganisasjone for palestinerne så hadde nøden og elendigheten vært enda større.
Jeg har lest at palstinerne i Libanon nekter å gi opp sitt statsborgerskap, dersom de gjør det tror de aldri at de kan reise tilbake til landet sitt.
De drømmer om en gang å reise tilbake, til sitt eget land, til husene sine, til olivenlundene sine. Til tross for at land er konfiskert og hus og olivenlunder knust av bulldosere, så drømmer de.
Når jeg nå sitter på Gardemoen og nærmer meg avreise til Libanon så lurer jeg på hvordan dette preger de palestinerne som jeg skal møte. Hvilke tanker gjør de seg om livet i dag og om framtiden, hvilke forventninger, om noen, har de til meg og det landet jeg kommer fra.
Vil det arbeidet som vi gjør i Libanon forandre på noe ? Spørsmålene er mange kanskje finner jeg svar på noen i den uken som ligger foran meg