Lørdag
14 oktober kl 1530 landa eg i Florø. En
uke i Libanon og i de palestinske flyktningleirene, hadde satt sine spor. Eg sa hei til kona og gikk
opp for å sove, og det fortstte eg med mer eller mindre i 15 timer. Utslitt etter for lite søvn, mye mageproblemer og ikke minst mentalt
utladet etter de sterke inntrykkene fra besøkene i de palestinske
flyktningleirene.
Det tok en uke før eg var helt meg selv igjen og enda en uke før eg var klar for å sette noe ned på papiret. Då hadde eg klart å få med meg at Norges U-21 lag i fotball kvalifiserte seg for EM sluttspillet som skal gå i Israel i 2013 og at Israel ikke overraskende hadde bordet Ship to Gaza og fengslet solidaritetsaktivistene som var om bord. Ingenting som tyder på at situasjonen for palestinerne blir lettere eller at det blir letter å drive solidaritetsarbeid for palestinerne, men først om :
besøket i Burj Barajneh camp.
En palestinsk flyktningleir opprettet av Røde kors i 1948 for a ta seg av flyktninger som kom fra bl.a Galilea. I dag 64 år seinere ligger leiren på samme sted i utkanten av Libanon, nær flyplassen. Knappe kvadratkilometer stor og med en befolkning på rundt 20 000, er det trangt om plassen. Også i den leiren bygges det ulovlig og det bygges i høyden. Gjennom dagen møter vi palestinske ungdommer i Youth can do it prosjektet vårt. Vi besøkte et senter for yrkesopplæring, en barnehage og et kultursenter. Mest av alt var vi sammen med ungdommene og fikk god kontakt med dem. De gav oss en innføring i hva de jobbet med og hvordan de jobbet. Vi diskuterte kjønnsroller og utvikling av selvstendighet og selvtillit. Også i denne leiren traff vi palestinske flyktninger som kom fra Syria. Denne dagen ble, til tross for rammene rundt og den fortvilte situasjonen som de fleste flyktningene er i, en god dag.
Da vi kom til leiren møtte vi raskt en gutt som skulle være sammen med oss hele dagen. Han gikk og holdt en liten jente i handa. Hun het Sara og noen fra gruppa sa at hun snakket bergensk. Eg ble nysgjerrig på det og tok kontakt. Det viste seg at hun kom fra Osterøy kommune og bor på Valestrandsfossen. Født og oppvokst der. Hun var 9 år og besøkte familien sin i Burj Barajneh. Bestemoren bodde der og fetteren hun holdt i handa hadde vokst opp hos bestemoren i leiren. Etter hvert ble hun fortrolig med mange av oss og vi fikk etter hvert hilst på både moren og bestemoren. Familien hadde kommet til Norge for ca 40 år siden. De viste seg og at denne fetteren hadde bursdag denne dagen , så ungdommene sammen med familien hadde stelt i stand et overraskende bursdagsselskap på ungdomssenteret.
En svær sjokoladekake var bakt, det ble
sunget og danset bursdagssang både på engelsk og norsk, og dette overraskende
selskapet rundet av denne dagen for oss. En dag der vi fikk innblikk i
tradisjonell palestinsk dans som er viktig for å bygge identitet og samhold. Vi
møtte nye palestinske flyktninger unge som voksne med en ukuelig optimisme og
et pågangsmot for å gjøre hverdagen så god som mulig og framtiden så lys som
mulig for seg, familien og det palestinske folket. Det fortjener absolutt vår
støtte i det arbeidet.
Takk til våre folk i Norsk Folkehjelp i Libanon som gjør en fantastisk jobb. Takk til reisefølget fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp, ambassadører, politikere og ansatte, i alt var vi 10 stykker som var med denne uken.
Det tok en uke før eg var helt meg selv igjen og enda en uke før eg var klar for å sette noe ned på papiret. Då hadde eg klart å få med meg at Norges U-21 lag i fotball kvalifiserte seg for EM sluttspillet som skal gå i Israel i 2013 og at Israel ikke overraskende hadde bordet Ship to Gaza og fengslet solidaritetsaktivistene som var om bord. Ingenting som tyder på at situasjonen for palestinerne blir lettere eller at det blir letter å drive solidaritetsarbeid for palestinerne, men først om :
besøket i Burj Barajneh camp.
En palestinsk flyktningleir opprettet av Røde kors i 1948 for a ta seg av flyktninger som kom fra bl.a Galilea. I dag 64 år seinere ligger leiren på samme sted i utkanten av Libanon, nær flyplassen. Knappe kvadratkilometer stor og med en befolkning på rundt 20 000, er det trangt om plassen. Også i den leiren bygges det ulovlig og det bygges i høyden. Gjennom dagen møter vi palestinske ungdommer i Youth can do it prosjektet vårt. Vi besøkte et senter for yrkesopplæring, en barnehage og et kultursenter. Mest av alt var vi sammen med ungdommene og fikk god kontakt med dem. De gav oss en innføring i hva de jobbet med og hvordan de jobbet. Vi diskuterte kjønnsroller og utvikling av selvstendighet og selvtillit. Også i denne leiren traff vi palestinske flyktninger som kom fra Syria. Denne dagen ble, til tross for rammene rundt og den fortvilte situasjonen som de fleste flyktningene er i, en god dag.
Da vi kom til leiren møtte vi raskt en gutt som skulle være sammen med oss hele dagen. Han gikk og holdt en liten jente i handa. Hun het Sara og noen fra gruppa sa at hun snakket bergensk. Eg ble nysgjerrig på det og tok kontakt. Det viste seg at hun kom fra Osterøy kommune og bor på Valestrandsfossen. Født og oppvokst der. Hun var 9 år og besøkte familien sin i Burj Barajneh. Bestemoren bodde der og fetteren hun holdt i handa hadde vokst opp hos bestemoren i leiren. Etter hvert ble hun fortrolig med mange av oss og vi fikk etter hvert hilst på både moren og bestemoren. Familien hadde kommet til Norge for ca 40 år siden. De viste seg og at denne fetteren hadde bursdag denne dagen , så ungdommene sammen med familien hadde stelt i stand et overraskende bursdagsselskap på ungdomssenteret.
En svær sjokoladekake var bakt, det ble
sunget og danset bursdagssang både på engelsk og norsk, og dette overraskende
selskapet rundet av denne dagen for oss. En dag der vi fikk innblikk i
tradisjonell palestinsk dans som er viktig for å bygge identitet og samhold. Vi
møtte nye palestinske flyktninger unge som voksne med en ukuelig optimisme og
et pågangsmot for å gjøre hverdagen så god som mulig og framtiden så lys som
mulig for seg, familien og det palestinske folket. Det fortjener absolutt vår
støtte i det arbeidet.Takk til våre folk i Norsk Folkehjelp i Libanon som gjør en fantastisk jobb. Takk til reisefølget fra Fagforbundet og Norsk Folkehjelp, ambassadører, politikere og ansatte, i alt var vi 10 stykker som var med denne uken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar