Palestina - tre møter.

 

Al Nakbaa dagen da staten Israel ble opprettet og palestinerne fordrevet fra sine hjem og sitt land. Al Nakbaa betyr katastrofen. På den dagen i 1948 flykter besteforeldre og foreldre til Fatima og Kheir Hussein til Libanon.Kheir kommer til verden i Shatila i 1951. Fatima i 1965 14 år seinere, i Beirut.
Disse to møter jeg denne oktoberdagen i 2012. Jeg ber dem fortelle sin historie. Her er den.

Begge foreldrene kom fra Haifa og deres mødre var kusiner. De gifter seg i 1981 og får til sammen 5 barn. De har bodd i Shatila hele livet. Han mister synet i en ulykke tidlig på 70 tallet. Hun blir skutt i kneet under massakren i 1982, har protese  og er derfor mest hjemme. Av barna er det en som er gift og har 2 barn, en går på universitetet og 3 bor fortsatt hjemme.
Hvordan overlever de ?
Familien er en del av de 50 000 palestinerne som lever i absolutt fattigdom i Libanon. De får matrasjoner fra UNWRA hver 3 mnd, og 10 dollar pr familiemedlem hver 3 mnd. Det må de klare seg på. Det er gratis skole for ungene, men universitetsutdanning dekkes dels av UNWRA og dels av andre frivillige organisasjoner. Vanlig helsetjenester er gratis men skal hun skifte protese noe hun må gjøre hvert tredje år koster det 5000,- dollar. Så langt har hun fått støtte av frivillige organisasjoner.
Datteren utdanner seg til sykepleier og jobber på et av helsesentrene i Shatila. Hun tjener 200 US dollar i mnd.
Er de stolte av barna sine ?                                                                                            
Ja de er svært stolte av barna sine. De drømmer om at de får utdannelse og jobb og flytter ut av Shatila. De sier og at barna er deres forsikring.
De mistet begge to familiemedlemmer under massakren i 1982 og i krigen mellom Amal militsen og flyktningleirene i 1985 – 1988.
Hvordan får de dagene til å gå ?
Hun holder seg mest hjemme, holder orden på de to rommene de har og lager mat til familien. Han sitter hjemme, av og til nede på utsiden av huset av og til får han besøk av venner.
Begge har fortsatt familie i Haifa. 1979 var siste gang han fikk treffe dem. De har kontakt på telefon .
Hvilke drømmer har de ?
Forut for drømmene de har for sine barn er det drømmen om å vende hjem til Palestina som er drømmen. De ser Haifa for seg og fornemmer luktene og lydene. Det er håp sier de. Det er alltid håp.
Jeg blir både rørt og imponert over disse menneskene.

Kjøkken i Shatila

Kjøkken i Shatila

Det som jo må kalles en borgerkrig i Syria er i ferd med å utvikle seg til en katastrofe for Libanon og for palestinerne. Det bor mange hundre tusen palestinske flyktninger i Syria. De strømmer nå over grensen til Libanon og inn i flyktningleirene i Libanon. De reiser dit de har familie. Palestinerne har ingen rettigheter i Libanon heller ikke som flyktning fordi Libanon ikke har undertegnet flyktningkonvensjonen.
Vi møter to familier som er kommet fra Syria. Den ene familien har vært der i 3 mnd og oppholder seg nå illegalt i Libanon. Den andre familien er nettopp kommet, og har fått hjelp av naboer.
De forteller om dramatiske forhold fra hjemlandet sitt. De forteller om den umulige situasjonen de nå er kommet opp i, totalt avhengig av nødhjelp. De bor spartansk. Leilighetene er på to rom.
Det er korte møter men lenge nok til at de sitter bom fast i oss.
Hva kan vi gjøre ? Hva gjør det internasjonale samfunnet ?
Palestinerne har ingen steder å reise til. De kan ikke reise hjem, verken til Palestina eller Syria. De kan ikke reise Libanon og helst ikke til noen andre land i regionen fordi det er ingen som vil ha dem .

Jeg undres, er det palestinernes skyld alt dette ?